Europautredningen la 17.januar fram sin rapport om Norges forhold til EU.

Av: Sirin Engen

For to år siden oppnevnte regjeringen et forskningsbasert utvalg som fikk i oppgave å utrede alle sider ved EØS, Schengen og de andre avtalene Norge har med EU. Målet med denne utredningen har vært åveskrive helheten i forholdet mellom Norge og EU; hvordan det har utviklet seg siden 1992 og virkningene disse avtalene har hatt på det norske samfunnet. 

Rapporten beskriver Norges forhold til EU som både utenriks- og innenrikspolitisk. Det er utenrikspolitisk i den forstand at det er Norges største og viktigste utenrikspolitiske avtaleverk og legger føringer til både EU som union samt forholdet til alle de 27 medlemslandene i EU og i to EFTA-/EØS-statene. Avtalene er innenrikspolitiske i sin natur da de har stor betydning for interne forhold i Norge; påvirker de fleste samfunnsområder og alle nivåer i det norske samfunnet. Norge har overtatt rundt 3/4 av EU-retten og i rapporten slås det fast at de færreste er klar over hvor omfattende Norges tilknytning til EU faktisk er. 

Det største problemet med Norges relasjon til EU er det faktum at Norge har bundet seg til å overta politikk og regelverk fra EU uten mulighet til å stemme over dette. Det slås fast i rapporten at dette skaper demokratiske problemer da "Norge ikke er representert i de beslutningsprosessene som får direkte betydning for norske forhold, og har heller ikke nevneverdig innflytelse over dem. Videre legger tilknytningsformen til EU begrensninger på politisk engasjement og debatt på nasjonalt plan, og gjør det vanskelig å kontrollere myndighetene og holde dem ansvarlige i europapolitikken". 

Muligheter til påvirkning

Som nevnt kan ikke Norge og norske aktører påvirke EUs politiske beslutninger på lik linje med medlemslandene i unionen, og man må derfor søke å påvirke eller medvirke gjennom på andre måter og gjennom ulike kanaler. Det er her snakk om både formelle og uformelle kanaler og korridorer. Rapporten slår fast forutsetningene for en aktiv norsk europapolitikk avhenger av to faktorer; for det første styres dette gjennom de åpninger og muligheter som EU og avtale gir for at ikke-medlemsland kan påvirke. For det andre avhenger dette av norsk evne og vilje; hos politikere, forvaltning, bedrifter og andre til å drive medvirknings- og påvirkningsarbeid overfor EU.

Det følger av rapporten at regionskontorene i Brussel spiller en viktig rolle i når det gjelder norsk påvirkning og medvirkning. 

Rapporten kan leses i sin helhet her