Av: Sirin Engen

En felles europeisk fiskeripolitikk har vært en naturlig del av unionens samarbeid helt siden 70-tallet. I likhet med stål- og kullsamarbeidet er en felles fiskerpolitikk et resultat av samme tanke; å forhindre framtidige konflikter i Europa på grunn av ressurser. Dessverre for europeiske havområder har imidlertid fiskeripolitikken vært en fiasko, og fiskerikommissær Maria Damanaki forsøker nå å rette opp i sine forgjengeres feilgrep.
 
 

De viktigste forslagene til endring i den nye politikken omhandler å eliminere utkast, å introdusere overførbare kvoter, å gi økt støtte til småskala-fiske, å utvikle bærekraftig akvakultur, å bruke vitenskapelige råd i større grad og desentralisert styring av fiskeriene.

Damanakis forslag har møtt hard motbør fra flere hold; EUs største aktører i fiskerisektoren (Frankrike og Spania) har kalt den urealistisk og miljøorganisasjoner kritiserer den for og ikke gå langt nok og dermed ikke kommer til å redde de europeiske fiskebestandene. På den andre siden er land som Storbritannia, Danmark og Sverige for det meste positive. Fra Skottland har det derimot kommet reaksjoner om at forslaget er for beskjedent og ikke går langt nok. Nå skal altså forslaget behandles både i Europaparlamentet, hvor de ulike partigruppene skal diskutere, og i Rådet, hvor medlemslandene skal debattere.

Når forslaget nå skal behandles i Europaparlamentet blir den sendt til den komiteen som spesialiserer seg på dette politikkområdet, i dette tilfellet er det PECH (fiskerikomiteen). Innad i komiteen blir en rapportør valgt. Dette er den parlamentarikeren som skal skrive parlamentets utkast om forslaget til ny politikk. I går (26.september) slo fiskerikomiteen fast at partigruppen S&D (sosialistene og demokratene) skal ha rapportørposisjonen når det gjelder fiskeripolitikken.

Mens Europaparlamentarikerne har brukt hele perioden fra 15.juli til 26.september til å bli enige om arbeidsfordelingen i den videre saksgangen hva gjelder CFP, har man i Rådet allerede kommet i gang med detaljerte diskusjoner om reformen. Arbeidsgruppen, som består av medlemsstatenes permanente representanter for fiskeriministrene i Brussel, startet sine CFP-diskusjoner tidlig i september. Det som skjer i arbeidsgruppen er at en byråkrat fra Kommisjonen presenterer hver enkelt artikkel og forklarer ordlyden og Kommisjonens formål med forslaget. Representantene fra medlemsstatene kan deretter stille spørsmål og fremme sine syn. Poenget med denne prosessen er først og fremst og få fram medlemsstatenes ulike syn, heller enn å komme til en felles posisjon.

Underveis i behandlingen av Kommisjonens forslag er det kommunikasjon mellom fiskerikomiteen i Europaparlamentet og Rådet, og det kommer innspill fra medlemsstater og interesseorganisasjoner til Parlamentet.

Det forventes at Parlamentets rapport er ferdigstilt i løpet av første kvartal i 2012, og at denne kommer til plenumsavstemming andre kvartal.

Det mange i miljøvernorganisasjoner og de Grønne i Europaparlamentet frykter er at forslaget til ny CFP-reform ikke går langt nok. Hadde kommisjonen foreslått en politikk som var mer ekstrem, ville kanskje det endelige resultat sikret bærekraftig fiske. Nå er faren stor for at man på mange områder vil komme til kompromisser og kanskje ende opp tilbake der man er nå; med en fiskeripolitikk som overhodet ikke er bærekraftig.

Det er en tydelig ideologisk skillelinje mellom Nord- og Sør-Europa når det gjelder fiskeripolitikken. Der Nord-Europa for eksempel ønsker en utkastpolitikk som er mer lik Norges, mener blant annet spanske politikere at Kommisjonen har overdramatisert tilstanden i europeiske farvann. Med et slikt utgangspunkt er det klart at begge sider må bero seg på en del kompromisser på veien frem til et vedtak om ny fiskeripolitikk.

Til syvende og sist er det nok ganske klart allerede nå at det ikke kommer til å bli en så radikal reform av EUs fiskeripolitikk som mange hadde håpet og mener er nødvendig. For Norge kan dette bety at man får markedsandeler fra EU, som allerede sliter med 70 prosent overfiske, når EUs fiskebestander etter hvert minker og EU ikke klarer å levere like mye fisk som før.