Av: Andreas Østhagen

For den originale og mer utfyllende versjonen av dette innlegget på engelsk, se her. 

Ved Nordområdesenteret i Bodø, og ved Polarinstituttet i Tromsø, er det opplest og vedtatt at Nordområdene er der det skjer, både i dag og fremover i de neste tiårene. Det norske Utenriksdepartementet har definert Nord som et innenrikspolitisk – og utenrikspolitisk – satsningsområde, og både Russlands statsminister Vladimir Putin og statseide Gazprom har betegnet det russiske Arktis som en region av ”høyeste strategiske betydning for den russiske stats interesser”.[1] 

Debatten i USA, mer spesifikt i Washington D.C., dreier seg derimot om i hvor stor grad USA faktisk skal delta i utbygging av kapasitet for Nordområdene. Kontrasten til Nord-Norge er stor, og det samme er forskjellen i beredskap og tilstedeværelse. Den amerikanske delen av Arktis, nord for polarsirkelen i Alaska, består nemlig kun av noen få tettsteder med fire til fem tusen innbyggere. Den amerikanske kystvakten og den amerikanske marinen har ingen baser eller stasjoner i dette området, og den største hotellkapasiteten er på ca 100, i tettstedet Barrow. Kystvakten har også relativt store fremkommelighetsproblemer, i et hav som er islagt mesteparten av året, ettersom de for øyeblikket kun har en operativ isbryter som opprinnelig ble bygd for forskningsformål.[2]

I landets hovedstad har kystvakten brukt mye tid og ressurser på å poengtere nettopp dette til beslutningstakere i Det hvite hus og i Kongressen. Argumentet har vært at andre land i Arktis (Norge, Danmark/Grønnland, Canada og Russland) har brukt mye penger på å forbedre Arktis-kapasiteter, og hvis ikke USA følger etter vil deres evne til suverenitetshåndhevelse og søk- og redningskapasitet bli redusert. 

Det er derimot en del faktorer som kan forklare hvorfor USA er mindre engasjert i sine arktiske områder. Den begrensede rollen til Alaska, og spesielt nordlige deler av Alaska, i USAs historie og identitetsbygging er sentral. I tillegg er denne regionen, som nevnt, atskillig mer underutviklet enn tilsvarende områder i Russland og Norge. Til slutt kan en del av den amerikanske offentlige kapasitetsmangelen forklares med at oljevernberedskap er noe selskapene i Alaska selv må besørge, som et område utenfor kystvaktens jurisdiksjon. USA har også, ved signeringen av søk- og redningsavtalen i Arktisk Råd i mai og arbeidet med en lignende avtale for oljevernberedskap, færre insentiver til å investere i enge arktiske kapasiteter ettersom de i større grad kan gjøre seg avhengige av hjelp fra Russland og Canada. 

Samlet sett er det tydelig at debatten rundt USAs engasjement i sine egne Nordområder er noe ulik den vi har i Nord-Norge. Deres holdninger til Nord er derimot uansett av betydning for oss. USAs valg om å satse på Arktisk Råd som arena for regionalt samarbeid i Nordområdene har vist seg å være avgjørende for Arktisk Råds relevans. Beslutningen om å etablere et sekretariat for Rådet kom etter påtrykk fra USA, og utenriksminister Hilary Clinton gikk aktivt ut og støttet Tromsøs kandidatur. I tillegg er man helt avhengig av at USA gir sin tilslutning til eventuelle samarbeidsavtaler for regionen, som søk- og redningsavtalen, ettersom flere land, og da spesielt Canada, har stilt seg negative hvis ikke USA deltar. Også teknologisk kompetanse og kunnskap om arktiske forhold er områder hvor Nord-Norge kan gjøre seg gjeldende når man etter hvert videreutvikler olje- og gass, mineral, og beredskapsvirksomheten i nordlige deler av Alaska. 

 

For den originale og mer utfyllende versjonen av dette innlegget på engelsk, se her. 


[1] The National Security Strategy of the Russian Federation until 2020, released May 13, 2009.

[2] Associated Press, “Coast Guard: Arctic Response Lacking,” August 12, 2011, http://www.washingtonpost.com/national/environment/coast-guard-commandant-says-agency-lacks-response-capability-along-arctic-coast/2011/08/12/gIQAWUEyBJ_story.html.