Etter hvert som havisen smelter ser flere og flere øyne mot Nord. Nye muligheter byr seg, og Nordområdene (også omtalt som Arktis eller the High North) har både blitt satt på den økonomiske og utenrikspolitiske agendaen hos et mangfold av interesserte aktører, deriblant EU. Som en konsekvens har også EU begynt utviklingen av sin egen nordområdepolitikk. Dette er noe Nord-Norges Europakontor arbeider mye med. Blant annet har de tre nordligste fylkeskommunene sammen lansert en felles uttalelse til EUs arktiske strategi fra 2012.

Økt internasjonal interesse

Utviklingen i Nordområdene innebefatter et mangfold av politikkområder, med energi, fiskeri, miljø- og klima, forskning, regional- og sikkerhetspolitikk som de mest aktuelle. Norge har i de seneste årene poengtert at Nordområdene er et utenrikspolitisk satsningsområde, samtidig som det er en region av økende innenrikspolitisk betydning. I Russland har man for eksempel definert at Arktis har høyeste strategiske betydning for russiske økonomiske og politiske interesser. Canada bruker Arktis aktivt for å bygge nasjonal identitet, samtidig som man ønsker å videreutvikle både skipsfart og petroleumsaktivitet i regionen. Også i Washington DC begynner man å fatte interesse for potensialet i de nordlige delene av Alaska. I tillegg har relevansen til Arktisk Råd økt de seneste årene, noe som har kuliminert i arbeidet med flere samarbeidsavtaler for blant annet sjøsikkerhet og oljevernberedskap for regionen. 

EUs engasjement i Nord

EU, som utenrikspolitisk aktør, ønsker også å delta i utviklingen av en region som er av både kommersiell og sikkerhetspolitisk interesse. Medlemslandene Sverige og Finland er såkalt arktiske land (dvs. med medlemsskap i det Arktiske Råd, og territorie nord for Polarsirkelen), selv om de ikke har noen kystlinje nordover. Grønland er, gjennom Danmark, tilknyttet EU, om enn ikke som medlem. I tillegg er Island i forhandlinger om medlemskap, mens Norge er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen. Disse forbindelsene blir brukt av EU for å legitimere sitt engasjement i Nordområdene. 

I tillegg bidrar EU i særdeles stor grad med støtte til ulike forskningsprosjekter for regionen, da spesielt med fokus på klima og miljøforskning. Petroleumsaktivitet i Nordområdene er knyttet opp imot EUs importbehov for olje og gass. Av EUs totale forbruk må rundt 50 prosent importeres, hvorav ca halvparten kommer fra Russland, da i all hovedsak fra Arktis og gassfelt i Yamal og Nenets regionene. Nye produksjonsfelt i både Norge og Russland kommer som en konsekvens av at EUs importforbruk er forventet å stige ytterligere de neste tiårene. 

Også potensialet for nye sjøruter i Nord engasjerer EU, ettersom muligheten til å korte ned både avstand og tid, via Norge, Russland og Beringstredet, kan vise seg å bli svært relevant for EUs transport til og fra Sørøst-Asia. Et annet argument som har blitt brukt for EUs engasjement i Nordområdene, er deres påvirkningskraft i form av miljøutslipp som fører til is-smelting og forurensing i Nord. Blant annet fikk Europakommisjonen utredet hvor mye av forurensingen i Arktis som kommer fra EU-landene, gjennom en ”Arctic Footprint”-rapport. Her konkluderer man med at 59 prosent av alle utslipp i Arktis kommer fra EU, noe som blir brukt som en indikator på EUs naturlige rolle i nordområdedebatten. 

2007-2009: Utviklingen av en nordområdepolitikk i Brussel

Internt i EU eksisterer det ulike oppfatninger av hvordan den økte interessen for Nordområdene skal behandles. Noen, da spesielt miljøvernsorganisasjoner og miljøpartier i Europaparlamentet, har ønsket at hele regionen skal vernes. Andre ønsker i større grad å benytte seg av både de ressursene og den kompetansen som eksisterer i regionen på en bærekraftig og hensiktsmessig måte. 

EUs første engasjement i Nordområdene kom som en konsekvens av at man ønsket en mer helhetlig felleseuropeisk tilnærming til bruk av havet, da med fokus på alt fra fiskeriressurser, transport og petroleum. ’Arktis’ er derfor nevnt i den ”Integrerte Maritime Strategien for Den Europeiske Union” fra 2007, som en region som ville øke i relevans i fremtiden. Deretter nevnte Europakommisjonen i 2008, i en rapport om klimaendringenes konsekvens for utenrikspolitikk, at Arktis er en region som trenger oppmerksomhet, ettersom issmeltingen i nord fører til nye ressurskappløp som kan få politiske konsekvenser.

På bakgrunn av dette begynte både Europakommisjonen og Europaparlamentet å engasjere seg i utviklingen av en helhetlig politikk for Arktis (Nordområdene). Kommisjonen la i november 2008 fram et kommuniké, med tittelen ”The EU and the Arctic”, som definerer det videre arbeidet med en nordområdepolitikk for EU. Det første denne rapporten gjør er å definere EUs legitimitet i Nord, ut i fra de overnevnte punktene. Deretter omtaler man både de negative konsekvensene av klimaendringer i regionen og det man i Brussel oppfatter som ”fragmenteringen av det juridiske rammeverket, mangelen på effektiv instrumenter, fraværet av en overordnet politikkutformingsprosess og manglende deltakelse…”. Løsningen er å finne i mer internasjonalt samarbeid, da særlig med EU som veiledende part. 

De samme punktene er poengtert i Europaparlamentets ikke-bindende resolusjon om Arktis fra oktober 2008, som i all hovedsak ble drevet frem av miljøpartiet de Grønne og de liberale (ALDRE). Her går man også enda lengre enn Kommisjonen, og nevner at man må se på mulighetene for å opprette et moratorium på petroleumsutvinnelse i Nord og at det er et behov for en traktat for Arktis i likhet med det man i dag har for Antarktis. 

Svaret i desember 2009 fra Rådet i EU, i dette tilfellet samlingen av alle EUs utenriksministre, var derimot atskillig mer avholdt. Man tar verken notis av det nevnte behovet for en ny traktat eller et moratorium, og man fremhever heller ikke hvordan regionen er preget av vanskelige konflikter. Man trekker opp noen fokusområder, med blant annet forskning, urbefolkningssamarbeid, bærekraftig utvikling og fordelene med internasjonalt samarbeid, og ber Kommisjonen utarbeide en mer helhetlig strategi de neste årene fremover. 

2009-2012: Nord-Norges Europakontors deltakelse i debatten

Den videre prosessen i nordområdedebatten i Brussel har i all hovedsak vært drevet av interesserte aktører (som blant annet Nord-Norges Europakontor) og Europaparlamentet. Ulike temaer har blitt belyst, med seminarer og konferanser som har fokusert på alt fra olje- og gass, til urbefolkning og selfangst. Spesielt aktive har man vært fra Grønlands side, for å poengtere EUs misoppfattelse av nettopp selfangst (EU forbød import av selprodukter i 2009). 

Nord-Norges Europakontor har også etablert seg som en svært aktiv aktør i nordområdedebatten i Brussel, med det klare budskap om at regionale interesser må ivaretas, samtidig som man må benytte seg av den kompetansen og de ressursene som eksisterer i Nord når man utvikler regionen videre. Fra å ha hatt en relativt ensidig debatt hvor størstedelen av diskusjonen omhandlet vern og miljøaspekter, har man gjennom flere års arbeid klart å fått snudd fokus mot de samfunn og den kompetansen som eksisterer i Nordområdene, og mantraet ’bærekraftig utvikling’ har blitt sentralt. 

I slutten av 2010 begynte Europaparlamentet å revidere sitt utspill til utviklingen av en nordområdepolitikk for EU, som hadde fått ufordelaktig mange negative reaksjoner. Spesielt Russland, Canada og Norge har lagt vekt på at Nordområdene er (1) under den statlige suvereniteten til de respektive arktiske kyststatene, (2) at regionen er preget av et godt samarbeid og gode internasjonale reglement eksisterer allerede gjennom UNCLOS (FNs havrettskonvensjon) og Arktisk Råd, og (3) at enhver avgjørelse om petroleumsvirksomhet eller annet er helt og holdent statenes egne avgjørelser. Det man har oppfattet som enten uvitenhet om Nordområdene, eller som innblanding utover EUs legitimitet, har ført til at både Canada og Russland har lagt ned veto mot Europakommisjonens søknad om å få observatørstatus i Arktisk Råd. Det oppsto dermed et behov for å revidere en del av EUs utsagn, samtidig som man ønsket å forbedre EUs relasjoner til de arktiske landene.

Revideringen av Europaparlamentets synspunkter om Arktis var i stor grad drevet frem av partigruppen EPP (de sentrumsorienterte konservative), med europaparlamentariker Michael Gahler fra Tyskland i spissen. Her spilte Steffen Weber, som rådgiver for Gahler, hovedrollen, som forfatter av den nye resolusjonen og igangsetter av mye av Europaparlamentets arbeid med Nordområdene. Weber opprettet blant annet en arena for diskusjon og samarbeid om Nordområdespørsmål i Europaparlamentet, kalt ”EU Arctic Forum”. Europaparlamentet vedtok i januar 2011 den nye resolusjonen, med tittelen ”A sustainable EU policy for the High North”. I kontrast til resolusjonen fra 2008, inneholdt denne ingen referanse til noen ny traktat eller et ressursmoratorium, men fokuserte heller på hvordan EU kan spille en positiv rolle i den bærekraftige utviklingen av regionen. I så måte kan man spore en klar endring i retorikk og fremgangsmåte fra Europaparlamentet, som i større grad er samkjørt med de interessene man har i Nord-Norge. 

2012-2013: EUs videre arbeid med en felles nordområdepolitikk

Europakommisjonen, sammen med EEAS (European External Action Service), la 26. juni fram sitt forslag til veien videre for EUs politikk for Arktis. Dette er den første kommunikasjonen fra Kommisjonen siden 2008, og det er helt tydelig at man fra EUs side har endret en del holdninger og retorikk rundt EUs rolle i Nordområdene. 

Kommunikasjonen anerkjenner i større grad enn tidligere at statene i Arktis har suverenitet over land og havområder, og at FNs havrettskonvensjon er et godt rammeverk for å løse tvister i havområdene i Arktis. Den understreker at EU ønsker å være aktiv i Arktis. De mener den viktigste aktøren i regionen er Arktisk råd, og understreker viktigheten av at EU får observatør-status der.

Kommunikasjonen understreker EUs ønske om å samarbeide med andre aktører og det ser dermed ut til at EU har endret ordbruken noe ift tidligere og harmonisert sin egen politikk med interessene til blant annet Norge, Canada, og også Nord-Norge. Barentssamarbeidet er nevnt som en av de viktige samarbeidsplattformene for EU i regionen, i tillegg til Northern Dimension. 

Europakommisjonen og EEAS har ikke lagt vekt på de ulike klimatiske og sosiale forskjellene på tvers av regionen, ettersom ”Arktis” er et veldig stort område med store interne forskjeller. Det kunne med fordel vært lagt større vekt på at europeisk Arktis er svært forskjellig fra nordamerikansk eller asiatisk Arktis. Mangelen på differensiering gjør rapporten noe unyansert. 

Det regionale nivået er ikke nevnt i rapporten, som i all hovedsak fokuserer på statene i Arktis. De understreker at utnyttingen av ressursene i regionen må skje i samarbeid med de 4 millioner menneskene som bor i Arktis, og at 10 % av disse fire millionene er urfolk. Det beskrives at en skal konsultere urfolk, men ikke hvordan en skal komme i kontakt med befolkningen som ikke er urfolk. Det faktum at territoriene nord for Polarsirkelen kun er regioner i sine respektive land, er det ikke lagt vekt på. Vi mener at vi i vårt videre arbeid kan understreke at dette er viktig for Nord-Norge, hvor Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommuner utgjør sentrale nivåer i utviklingen av norsk Nordområdepolitikk og en mulighet til dialog med regionens politisk valgte representanter.

Nord-Norges felles uttalelse:

Som følge av EUs kommuniké fra 2012 valgte Nordland, Troms og Finnmark fylkeskommune å gå sammen om en uttalelse med synspunkter og innspill. Denne ble lansert ved et seminar i Brussel 29.november 2012, og deretter distribuert til relevante aktører både i Norge og EU. Dette førte til økt interesse fra EU-politikere, møter med relevante aktører, og generelt at Nord-Norges Europakontor har etablert seg som en aktiv deltaker i debatten om Arktis. Dette er en rolle kontoret tar på alvor, og vil følge opp i sitt arbeid fremover - har du spørsmål eller innspill på dette oppfordrer vi som alltid til å ta kontakt!

Last ned uttalelsen her.

EUs 'Arctic Policy' samt tidligere kommunikéer og relevante dokumenter finnes her.