Etter hvert som havisen smelter, ser flere og flere øyne mot Nord. Nye muligheter byr seg, og Nordområdene (også omtalt som Arktis eller the High North) har både blitt satt på den økonomiske og den utenrikspolitiske agendaen hos et mangfold av interesserte aktører. Som en konsekvens har også EU begynt å fatte interesse for regionen, med utviklingen av sin egen nordområdepolitikk. 

Økt interesse
Utviklingen i Nordområdene innebefatter et mangfold av politikkområder, med energi, fiskeri, miljø- og klima, forskning, regional og sikkerhetspolitikk som de mest aktuelle. Norge har i de seneste årene poengtert at Nordområdene er et utenrikspolitisk satsningsområde, samtidig som det er en region av økende innenrikspolitisk betydning. I Russland har man definert at Arktis har høyeste strategiske betydning for russiske økonomiske og politiske interesser. Canada bruker Arktis aktivt for å bygge nasjonal identitet, samtidig som man ønsker å videreutvikle både skipsfart og petroleumsaktivitet i regionen. Også i Washington DC begynner man å fatte interesse for potensialet i de nordlige delene av Alaska. I tillegg har relevansen til Arktisk Råd økt de seneste årene, noe som har kuliminert i arbeidet med flere samarbeidsavtaler for blant annet sjøsikkerhet og oljevernberedskap for regionen. 

EU engasjement i Nord
EU, som utenrikspolitisk aktør, ønsker naturligvis også å delta i utviklingen av en region som er av både kommersiell og sikkerhetspolitisk interesse. Medlemslandene Sverige og Finland er arktiske land, selv om de ikke har noen kystlinje nordover. Grønland er, gjennom Danmark, tilknyttet EU, om enn ikke som medlem. I tillegg er Island i forhandlinger om medlemskap, mens Norge er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen. Disse forbindelsene blir brukt av EU for å legitimere sitt engasjement i Nordområdene. 

I tillegg bidrar EU i særdeles stor grad med støtte til ulike forskningsprosjekter for regionen, da spesielt med fokus på klima og miljøforskning. Petroleumsaktivitet i Nordområdene er også knyttet opp imot EUs importbehov for olje og gass. Av EUs totale forbruk må rundt 50 prosent importeres, hvorav ca halvparten kommer fra Russland, da i all hovedsak fra Arktis og gassfelt i Yamal og Nenets regionene. Nye produksjonsfelt i både Norge og Russland kommer som en konsekvens av at EUs importforbruk er forventet å stige ytterligere de neste tiårene. 

Også potensialet for nye sjøruter i Nord engasjerer EU, ettersom muligheten til å korte ned både avstand og tid, via Norge, Russland og Beringstredet, kan vise seg å bli svært relevant for EUs transport til og fra Sørøst-Asia. Et annet argument som har blitt brukt for EUs engasjement i Nordområdene, er deres påvirkningskraft i form av miljøutslipp som fører til is-smelting og forurensing i Nord. Blant annet fikk Europakommisjonen utredet hvor mye av forurensingen i Arktis som kommer fra EU-landene, gjennom en ”Arctic Footprint”-rapport. Her konkluderer man med at 59 prosent av alle utslipp i Arktis kommer fra EU, noe som blir brukt som en indikator på EUs naturlige rolle i nordområdedebatten. 

Utviklingen av en nordområdepolitikk i Brussel (2007-2009)
Internt i EU eksisterer det ulike oppfatninger av hvordan den økte interessen for Nordområdene skal behandles. Noen, da spesielt miljøvernsorganisasjoner og miljøpartier i Europaparlamentet, ønsker at hele regionen skal vernes. Andre har en mer realistisk oppfatning, og ønsker å benytte seg av både de ressursene og den kompetansen som eksisterer i regionen, på en bærekraftig og hensiktsmessig måte. 

EUs første engasjement i Nordområdene kom som en konsekvens av at man ønsket en mer helhetlig felleseuropeisk tilnærming til bruk av havet, da med fokus på alt fra fiskeriressurser, transport og petroleum. ’Arktis’ er derfor nevnt i den ”Integrerte Maritime Strategien for Den Europeiske Union” fra 2007, som en region som ville øke i relevans i fremtiden. Deretter nevnte Europakommisjonen i 2008, i en rapport om klimaendringenes konsekvens for utenrikspolitikk, at Arktis er en region som trenger oppmerksomhet, ettersom issmeltingen i nord fører til nye ressurskappløp som kan få politiske konsekvenser.

På bakgrunn av dette begynte både Europakommisjonen og Europaparlamentet og engasjere seg i utviklingen av en helhetlig politikk for Arktis (Nordområdene). Kommisjonen la i november 2008 fram en kommunikasjon, med tittelen ”The EU and the Arctic”, som definerer det videre arbeidet med en nordområdepolitikk for EU. Det første denne rapporten gjør, er å definere EUs legitimitet i Nord, ut i fra de punktene nevnt ovenfor. Deretter omtaler man både de negative konsekvensene av klimaendringer i regionen og det man i Brussel oppfatter som ”fragmenteringen av det juridiske rammeverket, mangelen på effektiv instrumenter, fraværet av en overordnet politikkutformingsprosess og manglende deltakelse…”. Løsningen er å finne i mer internasjonalt samarbeid, da særlig med EU som veiledende part. 

De samme punktene er poengtert i Europaparlamentets ikke-bindende resolusjon om Arktis, fra oktober 2008, som i all hovedsak ble drevet frem av miljøpartiet de Grønne og de liberale (ALDRE). Her går man også enda lengre enn Kommisjonen, og nevner at man må se på mulighetene for å opprette et moratorium på ressursutvinnelse i Nord og at det er et behov for en traktat for Arktis i likhet med det man i dag har for Antarktis. 

Svaret i desember 2009 fra Rådet i EU, i dette tilfellet samlingen av alle EUs utenriksministre, var derimot atskillig mer avholdt. Man tar verken notis av det nevnte behovet for en ny traktat eller et moratorium, og man fremhever heller ikke hvordan regionen er preget av vanskelige konflikter. Man trekker opp noen fokusområder, med blant annet forskning, urbefolkningssamarbeid, bærekraftig utvikling og fordelene med internasjonalt samarbeid, og ber Kommisjonen utarbeide en mer helhetlig strategi de neste årene fremover. 

Modernisering og videre arbeid – Nord-Norges Europakontor
Den videre prosessen i nordområdedebatten i Brussel har i all hovedsak vært drevet av interesserte aktører (som blant annet Nord-Norges Europakontor) og Europaparlamentet. Ulike temaer har blitt belyst, med seminarer og konferanser som har fokusert på alt fra olje- og gass, til urbefolkning og selfangst. Spesielt aktive har man vært fra Grønlands side, for å poengtere EUs misoppfattelse av nettopp selfangst (EU forbød import av selprodukter i 2009). 

Nord-Norges Europakontor har også etablert seg som en svært aktiv aktør i nordområdedebatten i Brussel, med det klare budskap om at regionale interesser må ivaretas, samtidig som man må benytte seg av den kompetansen og de ressursene som eksisterer i Nord når man utvikler regionen videre. Fra å ha hatt en relativt ensidig debatt hvor størstedelen av diskusjonen omhandlet vern og miljøaspekter, har man gjennom flere års arbeid klart å fått snudd fokus mot de samfunn og den kompetansen som eksisterer i Nordområdene, og mantraet ’bærekraftig utvikling’ har blitt sentralt. 

I slutten av 2010 begynte derfor Europaparlamentet å revidere sitt utspill til utviklingen av en nordområdepolitikk for EU, som hadde fått ufordelaktig mange negative reaksjoner. Spesielt Russland, Canada og Norge har lagt vekt på at Nordområdene er (1) under den statlige suvereniteten til de respektive arktiske kyststatene, (2) at regionen er preget av et godt samarbeid og gode internasjonale reglement eksisterer allerede gjennom UNCLOS (FNs havrettskonvensjon) og Arktisk Råd, og (3) at enhver avgjørelse om petroleumsvirksomhet eller annet er helt og holdent statenes egne avgjørelser. Det man har oppfattet som enten uvitenhet om Nordområdene, eller som innblanding utover EUs legitimitet, har ført til at både Canada og Russland har lagt ned veto mot Europakommisjonens søknad om å få observatørstatus i Arktisk Råd. Det har dermed oppstått et behov for å revidere en del av EUs utsagn, samtidig som man ønsker å forbedre den relasjonen EU har til de arktiske landene.

Revideringen av Europaparlamentets synspunkter om Arktis var i stor grad drevet frem av partigruppen EPP (de sentrumsorienterte konservative), med europaparlamentariker Michael Gahler fra Tyskland i spissen. Her spilte Steffen Weber, som rådgiver for Gahler, hovedrollen, som forfatter av den nye resolusjonen og igangsetter av mye av Europaparlamentets arbeid med Nordområdene. Weber opprettet blant annet en arena for diskusjon og samarbeid om Nordområdespørsmål i Europaparlamentet, kalt ”EU Arctic Forum”. Europaparlamentet vedtok i januar 2011 den nye resolusjonen, med tittelen ”A sustainable EU policy for the High North”. I kontrast til resolusjonen fra 2008, inneholder denne ingen referanse til noen ny traktat eller et ressursmoratorium, men fokuserer heller på hvordan EU kan spille en positiv rolle i den bærekraftige utviklingen av regionen. I så måte kan man spore en klar endring i retorikk og fremgangsmåte fra Europaparlamentet, som i større grad er samkjørt med de interessene man har i Nord-Norge. 

Det neste steget i utviklingen av EUs nordområdepolitikk er Kommisjonens fremdriftsrapport på sin ”Arctic policy”, som er ventet i desember 2011. Dette skal så lede til Kommisjonens forslag til en helhetlig nordområdepolitikk, som det da blir opp til Rådet med alle medlemslandene å svare på. I all hovedsak vil EUs endelige nordområdepolitikk bli definert av interessene til medlemslandene (da særlig Danmark, Sverige og Finland), samt hva Kommisjonen velger å legge vekt på. Europaparlamentet har ingen definert rolle i denne prosessen, men fungerer som en god arena for debatt og innspill til den helhetlige politikkutformingsprosessen.


Tidligere publiserte saker om EU, Nord-Norge og Nordområdene:

EU ønsker sterkere samarbeid i Nordområdene

Amerikansk engasjement i nord; fravær eller nærvær

USAs Nordområdepolitikk, sett fra Nord-Norge 

Climate change provides business opportunities in the Arctic

Nordområdene i fokus

EU application to Arctic Council postponed

Arctic Council secretariat to be established in Tromsø

Høring om Nordområdene i Europaparlamentet

NATO forutser økt militært nærvær i Nordområdene

Nordområdene på agendaen i Brussel

Går vi inn i Nordområdenes æra?