|
Fredag 2. oktober avgjøres Lisboa-traktatens fremtid. Med bare to dager igjen til folkeavstemningen i Irland, er det ennå knyttet usikkerhet til hvilke utfall valget vil få. Hva som synes utvilsomt er at dette er Lisboa-traktatens siste sjanse til å overbevise.
Lisboa-traktaten ble signert under EUs toppmøte i Lisboa 13. desember
2007. Traktaten, også kjent som Reformstraktaten, bygger i innhold på -
og utgjør en erstatning for Forfatningstraktaten. Sistnevnte ble avvist
gjennom folkeavstemning i Frankrike og Nederland våren 2005.
Lisboa-traktaten foreskriver en ratifikasjon av alle EUs medlemsstater
for å tre i kraft. På nåværende tidspunkt har 24 av EUs 27
medlemsstater fullført godkjenningsprosessen. Fredag 25. september ble
Lisboa-traktaten endelig anerkjent i Tyskland, således gjenstår
ratifikasjon i Tsjekkia, Polen og Irland.
Irland er det
eneste EU-landet som etter sin konstitusjon må gjennomføre en
folkeavstemning for å ratifisere Lisboa-traktaten. Når samtlige
parlamenter i EUs øvrige medlemsstater derfor har gitt sin
anerkjennelse, medfører dette at traktatens fremtidige virke i
realiteten beror på Irland. Dette er andre gang det irske folket (de
facto på vegne av Europas befolkning) må ta stilling til
Lisboa-traktaten. Første gang Irland stemte (12. juni 2008) endt valget
med 53, 4 prosent mot en ratifikasjon og 46, 6 prosent for.
Lisboa-traktaten innebærer en reformasjon av EUs nåværende
institusjonelle rammeverk. Formålet er å modernisere EU slik at det er
bedre rustet kan takle de politiske, økonomiske og sosiale utfordringer
Europa er stilt ovenfor i det 21 århundre. Mer konkret forankrer traktaten fire satsingsområder for fremtidens Unionssamarbeid:
For det første skal EU bli mer demokratisk og åpent. Dette er synlig
gjennom den økte kompetanse som tilgis EU-parlamentet. EUs innbyggere
skal også få en mer direkte anledning til å ta del i de politiske
prosesser, bl.a. gjennom prinsippet om borgerinitiativ.
Dernest skal EU bli mer effektiv i sitt styresett. Ved å strømlinje EUs
institusjoner skal Unionen kunne arbeide raskere og mer målrettet.
Etableringen av en fast president for det Europeisk Råd er således et
tiltak for å skape større kontinuitet og stabilitet for gjennomføringen
av EUs politikk. Ordningen vil erstatte det nåværende systemet der
presidentskapet roteres mellom medlemslandene hver sjette måned.
For
avgjørelser ved Rådet for den europeiske union (Rådet) som krever et
kvalifisert flertall, stiller traktaten krav om dobbelt
flertall. Bestemmelsen foreskriver at 15 av medlemslandene
stemmer for, dernest stilles dette opp mot landenes befolkning. Kravet
er at 55 prosent av medlemslandene og 65 prosent av EUs befolkning
støtter avgjørelsen. Sammenholdt med dagens system innebærer dette at
det blir lettere å få gjennomslag for ny lovgivning, samtidig blir det
vanskeligere å blokkere nye lovforslag. Bestemmelsen vil først gjelde
fra 1. november 2014.
Videre klargjør traktaten hva som er EUs kompetanseområder, samtidig
som Unionens kjerneverdier i større grad enn tidligere synliggjøres.
Traktaten introduserer Charteret for grunnleggende rettigheter som del
av EUs primærlovgivning, og gir med dette Charteret rettsvirkning i
medlemslandene.
Endelig vil etableringen av en representant for utenrikssaker og
sikkerhetspolitikk (High Representative of the Union for Foreign
Affairs and Security Policy), sammen av en EU-utenrikstjeneste
(European External Action Service) medfører at Europa opptrer som en samlet aktør på den globale politiske arena. Forfatningstraktaten
tilsiktet å etablere en EU-utenriksministerpost, men dette ble
ikke videreført til Lisboa-traktaten. Representasjonsposten innebærer en
sammenslåing av Rådets nåværende generalsekretær og kommissæren for
eksterne saker.
Formelt vil en avvisning av Lisboa-traktaten innebærer at
Nice-traktaten består som gjeldende traktatsgrunnlag for EU. På
spørsmål om faktiske konsekvenser av et nei til Lisboa, uttalte Irlands
utenriksminister Micheal Martin mandag 28. september at en avvisning
vil føre til et EU i krise. «Det er ingen plan B», uttalte han.
«Konklusjonen er at dersom Lisboa ikke går gjennom tror jeg det vil
sette EU i en krisesituasjon, alle av oss som er involvert i EU mener
at de relativt moderate reformer Lisboa-traktaten fører med seg er
nødvendig dersom Europa skal kunne ha en hensiktsmessig rolle på den
internasjonale arena»
For mer informasjon om Lisboa-traktatens innhold og konsekvenser, se EUs hjemmeside.
|